Vetmast

1 x 1 sett

Lyofilisat og væske til injeksjonsvæske, suspensjon

Innholdstoffer

Penetamat (Penethamat-hydrojodid) : 236,3 mg/ml

ATC-kode

QJ01CE90 Penethamate hydriodide

QJ01CE Beta-laktamaseømfintlige penicilliner

QJ01C Beta-laktam antibakterielle midler, penicilliner

QJ01 Antibakterielle midler til systemisk bruk

QJ Antiinfektiva til systemisk bruk

Dyrearter

Storfe (lakterende storfe)

Indikasjoner

Behandling av jurbetennelse hos lakterende storfe forårsaket av Streptococcus uberis, Streptococcus dysgalactiae, Streptococcus agalactiae og Staphylococcus aureus (ikke-betalaktamaseproduserende), følsomme for penicillin..

Dosering og tilførselvei

Administreres ved dyp intramuskulær injeksjon.

Bruksanvisning:

Rekonstituer suspensjonen ved å bruke hele innholdet i hetteglasset med suspensjonsvæske.

For å levere korrekt dose:

Bruk pulverglasset som inneholder 5 000 000 IE penetamathydrojodid sammen med hetteglasset med suspensjonsvæske som inneholder 18 ml steril suspensjonsvæske.

Alternativt brukes pulverglasset som inneholder 10 000 000 IE penetamathydrojodid sammen med hetteglasset med suspensjonsvæske som inneholder 36 ml med steril suspensjonsvæske.

Rist godt etter rekonstituering. Glasset bør snus opp ned minst 10 ganger. Hver ml suspensjon inneholder 250 000 IE (236,3 mg) penetamathydrojodid.

Dosering:

15 000 IE (14,2 mg) penetamathydrojodid per kg kroppsvekt / døgn (tilsvarende 6 ml rekonstituert preparat / 100 kg kroppsvekt) i tre til fire påfølgende dager. Ristes godt før bruk.

Administrer anbefalt daglig dose hver 24. time, i tre til fire påfølgende dager.

For å sikre administrering av korrekt dose skal kroppsvekt fastsettes så nøyaktig som mulig.

Maksimalt anbefalt volum for administrering på et enkelt injeksjonssted er 20 ml.

Proppen skal ikke punkteres mer enn 10 ganger.

Bivirkninger

I svært sjeldne tilfeller varierer symptomene på bivirkninger fra milde hudreaksjoner som urticaria og dermatitt til alvorlige reaksjoner som anafylaktisk sjokk med skjelving, oppkast, spyttsekresjon, magetarm-forstyrrelser og strupeødem.

I noen situasjoner kan behandlingen lede til sekundære infeksjoner på grunn av overvekst av ikkemålrettede organismer.

Frekvensen av bivirkninger angis etter følgende kriterier:

- Svært vanlige (flere enn 1 av 10 behandlede dyr får bivirkning(er))

- Vanlige (flere enn 1 men færre enn 10 av 100 behandlede dyr)

- Mindre vanlige (flere enn 1 men færre enn 10 av 1000 behandlede dyr)

- Sjeldne (flere enn 1 men færre enn 10 av 10 000 behandlede dyr)

- Svært sjeldne (færre enn 1 av 10 000 behandlede dyr, inkludert isolerte rapporter).